Nyere undersøkelser har avdekket at busskur består av to sider; en utside og en innside. Disse undersøkelsene viser også at innsiden er designet for ikke-røykende og utsiden for røykende. Det viser seg imidlertid at mange røykere ikke har forstått dette, og de foreslås derfor, i undersøkelsen må vite, hengt.

FF kommenterer slik:
Du burde heller bry deg mer om all trafikken i veien, det er nemlig ikkje
røykere som forårsaker nedsmeltningen av pol-isene.

Moi svarer slik:
Honnør for kommentar nr. 3! Men altså; jeg tar jo buss da. Reise kollektivt liksom. Hehe men nå var det ikke røykere som klimaforurensende jeg klaget over, men røykende som (ifølge ”undersøkelsen”, kremt) okkuperer fellesrommet med sine giftige gasser og dårlige manerer.

Blåøyde nordmenn drikker seg gjerne til mot. Men når motet er kommet har charmen forsvunnet som dugg for solen og motet vil ingen resultater gi. Derfor forundrer det at ikke flere menn har omfavnet dansen, her kreves intet stort mot for å oppnå romansen. Alt som kreves er litt teknikk og rytme. Rytmen kan riktignok ikke kjøpes for klingende mynt, men det kan sannelig teknikken. For jeg bare venter på at han skal spørre: Skal vi danse?

Kommentar:
FF sier:

Eg går rett på sak: Skal vi danse? (finnes det en internett-dans) Øl og vin
kan drikkes senere, dansen må tas når musikken er der!

Og ramsalt svarer:

Absolutt, denne dansen er din! Bare ikke trø meg på tærne, så går det bra.

Det mest irriterende med religionen er at den setter grenser i landskap vi enda ikke har besøkt: Den ødelegger for eventyrlysten og oppdagergleden i tanken, oppfordrer enkelt og greitt til stagnasjon. Og jeg lar meg frustrere.

Jeg må forresten lære meg å skrive mer forførende. Hvordan enn det kan gjøres.

Post-post:
Kommentarfeltet mitt har valgt å ta kvelden, ikke at det spiller så stor rolle. Men jeg fikk en koselig kommentar, og skriver den derfor inn i posten inntil videre:

FF sier:
I min jakt på å opprette en blogg dumpet eg over “Jævla Gud, du som er i
himmelen”. Lurer på hva du mener med å skrive forførende? Kem ska du
forføre? Og på hvilken måte ska du forføre?

Ble sittende å bla litt i bloggene dine. Eg skulle egentlig lage en egen blogg,
det får vente til seinere. Lykke til med forførelsen.

Et lite svar:
Takk takk. Den som skriver forførende skriver godt, og på en slik måte at man bare må lese videre. Jeg mener også at den som skriver forførende skriver behagelig. Har du lest Maskeblomstfamilien av Lars Saabye Christensen har du der et førsteklasses eksempel på det. Og du, det er altså deg jeg skal forføre.

Det finnes enda noe rasisme av mest reinspikret art. Og fremmedfiendtlighet uten ideologisk begrunnelse florerer. Å bli møtt med den ene eller den andre regner jeg med føles omtrent like grusomt.

Den gjengse mening er at Islam er noe dritt som vil ødelegge våre liv om makten i samfunnet plutselig skulle begynne å basere seg på Koranen (inkl. Hadith) og/eller muslimske tradisjoner. Jeg kan nok relatere meg til dette jeg også: Sharia frister liksom bare ikke.

Men så klarer noen å gjøre det kunststykket å blande “intellektuell” frykt og kritikk mot Islam med omsatt diskriminering av muslimer. Det oppleves kanskje som to sider av samme sak for mottaker, både det å bli diskriminert og kritisert vekker vanligvis følelser på samme side av skalaen. Men nå er det nå en gang slik at begge deler kan utøves uavhengig av hverandre.

Man kan ikke avfeie kritikk som diskriminering, og heller ikke avfeie diskriminering som en form for rettmessig utøvet kritikk.

Har du noen gang observert hva som ofte skjer når et gruppemedlem plutselig skifter posisjon til leder for en kortere eller lengre periode? Plutselig sjefer man like naturlig som man før saboterte. Jo mer varig overgangen er, jo større blir forvandlingen. Jeg synes det er utrolig med folk som først sitter og forstyrrer, for senere å sende de styggeste blikk. De tåler ikke å møte seg selv i døren, og de er ikke forutseende nok til å hindre at det skjer igjen. Det er virkelig ytterst fascinerende. Og ganske patetisk.

En mann tok meg på skulderen, smilte og sa unnskyld og jeg flyttet meg til siden så han kunne passere. På vei videre snudde han seg og sa god helg. En smule forfjamset sa jeg god helg ja, jeg også. Men hvem var denne mannen? Hvor hadde jeg han fra? Så jeg spør venninnen min om hun vet, og hun foreslår det umulige; kanskje han bare var en fremmed! Og vi samtykker i at det i så fall var en særdeles unorsk gest.

Har du bladd i sånne blankpolerte interiørmagasiner i det siste kanskje? Har du også lagt merke til at det bare skal bitegrann rot til før disse stilistiske rommene ser ut som Hiroshima? Altså, jeg vet ikke med deg, men jeg er ikke noen mrs. Van de Camp. Derfor skal shabby chic en gang bli min vei. Enten det eller noe litt modernisert bonderomantisk.

Og snart skal jeg på kino! Hurra for det, for det er temmelig lenge siden sist.

Du når min innsikt gjennom å meditere litt over John Fredriksens to oversminkede døtre eller ved å lese denne sykt lange posten. Your call.

Normalt scenario: Rik, smart og stygg mann gifter seg og får barn med dum, mindre rik og pen dame.

Forenklet om gener: Man får som regel litt fra begge sider; både av de attraktive genene og de mindre attraktive.

Hva fører dette i gjennomsnitt med seg? At barna blir styggere enn moren, penere enn faren, smartere enn moren, dummere enn faren.

Er barnet en gutt vil han se at han er mindre pen enn moren og mer pen enn faren; ergo pen nok til å være av de mannlige kjønn. Farens intellekt er nødvendigvis litt større enn sønnens, men det er det lettere for faren enn sønnen å merke. Intellekt og innsikt oppleves dessuten ikke som noe statisk; han kan strebe etter å bli som faren. Sønnen vil lett registrere at moren er dummere enn han selv. Sønnen identifiserer seg derfor med faren, og opplever det som en fordelaktig identitet, faren har jo hatt suksess i kraft av å være intellektuell (det er jo med intellektet sitt han har blitt rik). Samtidig er moren, som mødre flest, en elskverdig person. Den beste kvinnelige kvaliteten er altså å være pen og elskverdig, og den beste mannlige å være skarp og suksessrik som faren, det lærer han på en ukomplisert måte fra barnsben av. Verden er enkel.

Er barnet derimot jente har du plutselig en konflikt. Hun er på samme måte som broren mindre pen og smartere enn moren. Men, det er jo med sin skjønnhet moren har kapret faren! Og hun er jo ikke like pen som moren! Hun identifiserer seg i større grad med faren, akkurat som broren. Men hun skal jo ikke bli mann, hun skal bli kvinne. Og siden kjønnene defineres av foreldrene har hun et identitetsproblem.

Hva fører dette til for jenta? Det kan være forakt for eget kjønn, hun blir en guttejente som kun har respekt for faren og ikke tåler moren. Men mest sannsynlig vil hun prøve å få med seg begge deler; hun vil bli både smart som faren og pen som moren. Hun definerer seg på ny, som en superdame. Da blir det vanskelig å respektere moren, som ikke er en superdame. Hun vil ergre seg over morens dumhet, kanskje også misunne hennes skjønnhet til hun har klart å etterape den. Tenk Paris Hilton. Hun hevder å være smart (om enn ikke klok), og har utallige plastiske inngrep bak seg.

Hvis det er noe i det jeg skriver kan det jo være med på å forklare hvorfor kvinnerollen stadig er i forandring, mens herrene i større grad står på stedet hvil; de kan jo bare ta komfortabelt etter pappa de.

Nå et blikk svipper ditt blikk bare litt for intenst og du har det blikket høyt på ønskelisten blir det vanskelig å gjøre noe konstruktivt resten av dagen.

Kun musikk er medisin som virker. Og da passet det jo godt at jeg var på konsert i dag syns jeg. Men det er først når jeg kommer hjem og kan sette på egen min musikk at jeg får roen tilbake.

Tærne mine skraper gulvet mens kroppen min drar tanker og følelser sammen etter sydlandske takter.

Men blikket fra i går sitter enda på netthinna. Og det er jo litt herlig da.

Når jeg viser deg skoene mine kommer du til å si: -Åååååh, såh fiiiine, det var knalltøffe sko!

Og jeg bare smiler og sier: -Takk!

Og så smiler jeg enda litt til og viser deg jakken min og du sier: -Ooooh, den var fin, den ser varm og god og deillig ut.

Jeg sier: Ja, men du vil ikke vite hva herligheten kostet.

Og så tenker jeg at det vil helst ikke jeg vite heller men jeg vet og du bare ler du.

Når han er rundt meg går ting litt i kluss. Sånn er det. Verden forenkles til sterke myke farger og bevegelsene får noe tregt over seg, det blir et lite etterslep. Øynene hans er trolig brune for huden hans er myk brun, men jeg vet ikke sikkert, når blikket hans stopper i mitt forsvinner alle detaljene. Han har en sterk god stemme og er tålmodig. Han er cirka 20 år eldre enn meg. Hadde jeg ærlig trodd det kunne bli noe mellom oss hadde jeg nå vært vettaskremmt!

Men jeg vet at han liker meg litt. Enten det eller han har ikke hatt skikkelig sex på en stund, hehe.

30.08.06: Nå vet jeg at han har lyseblå øyne med et lite innslag av mintgrønn. Men jeg orker virkelig ikke være der han er for alt blir bare kaos, kaos, kaos.

Jeg kjenner at det koker nå.
Grrrrrr.
Jeg haaater å bli lurt!
Selv om det bare er en bagatell er det umåtelig frustrerende å vite at andre nettopp har utnyttet min manglende kunnskap.
Grrrrrrrrrrr.
90 kroner faktisk.
Jeg vet for et faktum dama gjorde det med vilje!

Jeg kjøper aldri bruktbøker av jenter ever again. Har aldri blitt forsøkt lurt av en gutt når det gjelder penger faktisk.

Argh, dagen min kjennes ødelagt.
Bare Grey’s Anatomy og en kopp kaffe kan kanskje redde stumpene. Evt litt oppmerksomhet fra min cyber-lover. Men han har ikke hørt fra seg på cirka en måned.

Grrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr.