Ifølge Statistisk Sentralbyrå hadde vi en fruktbarhetsrate på 1,83 i år 2005. Skal vi holde ved like befolkningen som den er må den ligge på hele 2,10 noe som vil si at kvinner i gjennomsnitt må få 2,10 barn hver. Vi tar i mot innvandrere, og befolkningen holder seg tilfredsstillende. Den norskfødte befolkningen, den som jeg liksom bør identifisere meg med blir tydeligvis ikke noe større.

Jeg har ingen planer om å ofre familieliv for karriere, som mange nå til dags tydeligvis gjør, det være seg mer eller mindre bevisst. Jeg ser ikke verdien av å smiske meg til en bedre stilling på jobb egentlig. Nå skal det sies at jeg ser nytten av å ha tilstrekkelig med penger i hverdagen, jeg satser derfor på en nokså solid og gjennomtenkt utdannelse. Men når jeg er ferdig med den: Ikke søren om jeg skal slikke meg oppover og frem dersom jeg havner i et system jeg ikke kan like. Misforstå meg ei, jeg skal jobbe skikkelig den tid jeg er på jobben uansett, men å ta på seg ekstraarbeide for å blidgjøre en sjef… Å gi fredagskvelden til kollegaer jeg ser nok til ellers? Å dra på alskens fancy teambuilding utover hva jeg ser nytten av? Nei takk! Jobben skal tjene meg penger til å leve det livet jeg vil ha; den skal slettes ikke bli selve livet mitt.

Livet mitt skal, om tingene går noenlunde som jeg vil, først og fremst bygges rundt en familie. Helst en familie som kan utvides både med venner og barn. Jeg bidrar gjerne til fruktbarhetsraten om det skulle bli mulig. Og gir blanke i om fine titler går ad undas. For på slutten av livet; kan kvinne eller mann virkelig si seg fornøyd med et liv som har blitt til en eneste stor karriere? Eventuelt karriere med en liten og ukjent familie på si?

Man kan gjøre gode gjerninger har man den rette jobben: Er man lærer kan man hjelpe mange små, jobber du i barnevernet kan du redde utallige skjebner. Men likevel, jeg vil ha familien i sentrum. Det er ungene dine du kan påvirke til det bedre. Det er gjennom ungene dine du best kan skape en bedre verden.

Institusjoner, samfunnssystemer, et velfungerende næringsliv. Jada, jada, det kan bety mye, men i lengden er der kun de du regner for familie. Og en god bok du leste i parken på den fine reisen med…

Jeg leser i Dagbladet at kvinner fremdeles gjør mest husarbeid. Husarbeid av den kjedelige, repeterende sorten. Husarbeid som å vaske klær, gulv, kjøkken, stue, soverom, blæ. Jeg bor hjemme nå, og her er det vel strengt tatt pappa som gjør mest husarbeid. Både av den typen mannen tradisjonelt har tatt seg av samt den typen kvinner helst har tatt. Men, her er det mamma som tjener mest. I fremtiden, om jeg på mystisk vis klarer å fikse meg en mann jeg vil leve med som også av enda mer mystiske årsaker vil leve med meg er jeg i alle fall sikker på en ting: Husarbeidet skal fordeles etter hva som er logisk, ikke etter tradisjoner eller hva som er likestillingsmessig mest riktig. Den som er mest hjemme tar seg av mest husarbeid. Og den som hater å vaske klær skal jo helst slipe det da. Etc.

Men, haha, nå satser vel jeg på å tjene godt nok til å kunne kjøpe meg fri fra husvask, klesvask, vedlikehold. Hushjelp er en fin ting. Det eneste “husarbeid” jeg ikke vil sette ut er vel eventuelle unger og matlaging. Skulle en eventuell mann være dum nok til å gi meg storparten av ansvaret der tar jeg det vel mest sannsynlig med glede og entusiasme tenker jeg :)