Surrehuer
Det finnes enda noe rasisme av mest reinspikret art. Og fremmedfiendtlighet uten ideologisk begrunnelse florerer. Å bli møtt med den ene eller den andre regner jeg med føles omtrent like grusomt.
Den gjengse mening er at Islam er noe dritt som vil ødelegge våre liv om makten i samfunnet plutselig skulle begynne å basere seg på Koranen (inkl. Hadith) og/eller muslimske tradisjoner. Jeg kan nok relatere meg til dette jeg også: Sharia frister liksom bare ikke.
Men så klarer noen å gjøre det kunststykket å blande “intellektuell” frykt og kritikk mot Islam med omsatt diskriminering av muslimer. Det oppleves kanskje som to sider av samme sak for mottaker, både det å bli diskriminert og kritisert vekker vanligvis følelser på samme side av skalaen. Men nå er det nå en gang slik at begge deler kan utøves uavhengig av hverandre.
Man kan ikke avfeie kritikk som diskriminering, og heller ikke avfeie diskriminering som en form for rettmessig utøvet kritikk.
Utforsk annet under samme kategorier: frustrasjon, media, mennesker, samfunn
