Jævla Gud, du som er i himmelen
Det mest irriterende med religionen er at den setter grenser i landskap vi enda ikke har besøkt: Den ødelegger for eventyrlysten og oppdagergleden i tanken, oppfordrer enkelt og greitt til stagnasjon. Og jeg lar meg frustrere.
Jeg må forresten lære meg å skrive mer forførende. Hvordan enn det kan gjøres.
Post-post:
Kommentarfeltet mitt har valgt å ta kvelden, ikke at det spiller så stor rolle. Men jeg fikk en koselig kommentar, og skriver den derfor inn i posten inntil videre:
FF sier:
I min jakt på å opprette en blogg dumpet eg over “Jævla Gud, du som er i
himmelen”. Lurer på hva du mener med å skrive forførende? Kem ska du
forføre? Og på hvilken måte ska du forføre?
Ble sittende å bla litt i bloggene dine. Eg skulle egentlig lage en egen blogg,
det får vente til seinere. Lykke til med forførelsen.
Et lite svar:
Takk takk. Den som skriver forførende skriver godt, og på en slik måte at man bare må lese videre. Jeg mener også at den som skriver forførende skriver behagelig. Har du lest Maskeblomstfamilien av Lars Saabye Christensen har du der et førsteklasses eksempel på det. Og du, det er altså deg jeg skal forføre.
18 January, 2007 klokken 10:30
Å skrive forførende og det å skrive interessant kan sees på som to litt forskjellige ting.
Men det kommer vel an på øyet som leser og hjernen som tenker. Syns du skriver helt greit jeg… Men nå skal det jo sies at jeg egentlig ikke har lest noe særlig av det du har skrevet. Sånn sett er komplimentet av liten vedi for deg… Men kanskje er du så glad i komplimenter at du tar det allikevel. Hva veit jeg?
Ja, jeg er fullt klar over at babling er et stort problem for meg…