Når vi sitter sånn på toppen og titter ned er det lett og gi opp håpet om en bedre mer samlet verden. En verden der alle barn får nok mat & vann, riktig helsestell og en god oppdragelse. En verden der vi tar vare på miljøet, der vi bruker kloden med tanke på våre neste generasjoner.

Har vi appetitt for litt inspirasjon, kan vi få det i finfin innpakning hos Brangelina, eller Brad Pitt og Angelina Jolie, sistnevnte høygravid. De bruker sin status og får fokus bort fra vår del av verden, og til et lite fattig land i Afrika; Namibia. I tillegg er hun ambassadør for UNHCR, eller FNs høykommisjonær for flyktninger om du vil, se denne linken; her forteller hun helt enkelt om rollen sin. Flyktninger har det fælt og vi er pliktige til å hjelpe; ikke nødvendigvis her i Norge, men vi kan hjelpe der de er.

Nei på langt nær alle har gitt opp denne verden, faktisk er vi flere som tror, ha litt tro du også; bli med å hjelpe på veien mot Utopia. La veien dit bli målet og husk at det nytter. Hjelper du ikke 5 millioner så hjelper du 5. Flott det vel!

Du kan hjelpe ved å klikke på http://www.thehungersite.com/, et klikk og du er med å tvinge sponsorene av siden til å betale litt i nødhjelp. Hvis ikke det er et alternativ kan du jo tenke litt over at du som borger av dette land sitter på din del av oljefondet. Hva med å bruke stemmeretten din med vett og glede ved neste valg?

Jeg gikk i tog mot krigen i Irak. Det fant jeg passende: Jeg hadde ingen mer kraftfulle måter å uttrykke meg på. Verken Bush eller Blair leser de lokalaviser jeg nå og da skriver et par velformulerte leserinnlegg i. Men i lag med de millioner av andre som over hele verden marsjerte i tog mot krigen i Irak fikk man nå i alle fall utløp for sitt synspunkt.

I dag er arbeidernes dag. Man skal gå i tog og første mai som kampdag er ikke død. Jeg ser at arbeiderne, hvem nå de er, har mange andre muligheter til å uttrykke seg. Man kan komme gjennom i media så lenge man bare er nogenlunne edru, man kan enkelt stifte egne politiske partier og få de proffilert, man kan slåss mot det man vil ha bort om man bare klarer å holde seg i siviliserte former. Jeg sier ikke at det som tas opp på 1. mai ikke er av betydning, men hvorfor dette behovet for å fremstå som maktesløse overfor samfunnet?

Jeg ser heller ikke at noe særlig kommer ut av første mai som kampdag lengre: Jo visst, det skaper en viss oppmerksomhet om viktige temaer; nei til omfattende privatisering, nei til rasisme, nei til sosial dumping, det å ta vare på en god velferdsstat og aktivt statlig eierskap og styring. Det må sies at 1. mai som kampdag har hatt sin funksjon. Men per i dag? Jeg er heller skeptisk. Har man kun vilje til å kjempe om man får fri fra jobben for å gjøre det?

Hvis FrP hadde kommet til makten og satt hele samfunnet på hodet, eller andre høytflygende for den slags skyld, da kunne jeg fint ha sluttet meg til 1. mai. Men når finansministeren liksom skal gjøre seg til en del av opposisjonen? Når selve den personifiserte storkapitalismen; Stordalen skal få holde sin tale? Da går det i surr for meg og mange med meg vil jeg tro.

Så her er min egen 1. mai kampsak:

Nei til å fremstå som tafatt og maktesløs; ja til å kjempe for det samfunnet vi vil ha året rundt!

Du skal leve som du vil at andre skal leve. Du skal ikke gjøre mot andre hva du ikke tåler de kan gjøre mot deg. Eller hvordan vi velger å formulere det; det er grunnsettningen i omtrent alle religioner og de aller aller fleste filosofer sier seg nok enige. Her har USA feilet. De har kjørt sitt eget løp, men glemt at ren makt ikke er nok til å stoppe andre i å gjøre det samme.

Hold kjeft unger, for vi vet best! Linjen er helt feil, ute i denne verden er ikke ovenfra-og-ned et alternativ, da vil andre velge den samme linjen fordi de ikke kan skjønne hvorfor de er satt nederst. Iranerne får ikke stemme i amerikanske valg, derfor er det vanskelig å begripe at den gjennomsnittlige amerikaner skal ha mer å si for Irans atompogram enn de selv skal ha. For oss med sans for ironi er situasjonen umåtelig festlig; USA sutrer og vil ikke sammarbeide med verden; ikke om Irak, ikke om miljø, ikke om annet enn bedre betingelser for egen eksport. Ikke vil de bidra ved å betale kontingenten i FN, ikke er de flinke å hjelpe der det kan tjene mest; i den tredje verden (eller Afrika og Asia om du vil). De vil bare hjelpe seg selv og egen trygghet. USA har oppført seg som en real drittsekk, og når nå Iran gir tilbake med samme mynt må enhver som har grøsset og gruet over USAs fremgangsmåte i det globale samfunn nesten le, le over at religiøse USA ikke har klart å følge den enkleste grunnsettning; det de har gjort mot verden kan de ikke tåle at verden gjør mot dem.

Jeg sier ikke at jeg støtter Iran sine planer, tverrt imot faktisk. Men det er bare så uendelig paradoksalt at den krisen USA nå sitter i er selvpåført, og den føres av mennesker som har lært leksa si av, ja nettopp USA. De har statuert et elendig eksempel på hvordan man kan behandle resten av verden, og nå kan de ikke annet enn å sitte og vente på at regninga skal komme med posten.