Ramsalte Briller

Jeg fant nettopp ut at jeg får ta psykologi som valgfag til neste år selv om timeplanen min i og for seg er full nok fra før. Men jeg er litt skeptisk til å lære meg små biter av dette faget i en så ung alder. Hvis du har lest noe psykologi er jeg ganske sikker på at dersom du forstod det du leste ble du også svært overbevist av det. Alt virker logisk, enkelt. Men det er alltid noe mer, flere nyanser… Alltid. Hva om jeg mister taket om nyansene i besittelsen av de skarpe begrepene? Hva om jeg når året er omme ikke lenger kan innse kvaliteten i medmenneskers ”feil”? Hva om jeg bare kan se muligheten til forbedringer?

Kunnskap er noe oldefaren min alltid sa ikke veide noe som helst å bære med seg. Han må ha snakket om mattematikk-kunnskaper og den slags. For jeg er nesten litt redd for hva det å ha psykologi to timer i uken i et år kan gjøre med meg.

Sol og sommer og tenåring. Og kviser. Og faen. Kvisekremen min tillater ikke soling. Aj, aj, aj… Sommerjobben min tar ferien i et stort jafs. Og jordbærene ser jeg ikke noe til lengre.

Men det er fersken i kjøledisken! Og sol bak skyene! Og i dag fikk jeg et kompliment fra en norsk gutt, edru, godt under pensjonsalder og ikke overhodet moteinteressert homovenn. Kan vi tro det? Det holder på å gå opp for meg nå!

Ifølge Statistisk Sentralbyrå hadde vi en fruktbarhetsrate på 1,83 i år 2005. Skal vi holde ved like befolkningen som den er må den ligge på hele 2,10 noe som vil si at kvinner i gjennomsnitt må få 2,10 barn hver. Vi tar i mot innvandrere, og befolkningen holder seg tilfredsstillende. Den norskfødte befolkningen, den som jeg liksom bør identifisere meg med blir tydeligvis ikke noe større.

Jeg har ingen planer om å ofre familieliv for karriere, som mange nå til dags tydeligvis gjør, det være seg mer eller mindre bevisst. Jeg ser ikke verdien av å smiske meg til en bedre stilling på jobb egentlig. Nå skal det sies at jeg ser nytten av å ha tilstrekkelig med penger i hverdagen, jeg satser derfor på en nokså solid og gjennomtenkt utdannelse. Men når jeg er ferdig med den: Ikke søren om jeg skal slikke meg oppover og frem dersom jeg havner i et system jeg ikke kan like. Misforstå meg ei, jeg skal jobbe skikkelig den tid jeg er på jobben uansett, men å ta på seg ekstraarbeide for å blidgjøre en sjef… Å gi fredagskvelden til kollegaer jeg ser nok til ellers? Å dra på alskens fancy teambuilding utover hva jeg ser nytten av? Nei takk! Jobben skal tjene meg penger til å leve det livet jeg vil ha; den skal slettes ikke bli selve livet mitt.

Livet mitt skal, om tingene går noenlunde som jeg vil, først og fremst bygges rundt en familie. Helst en familie som kan utvides både med venner og barn. Jeg bidrar gjerne til fruktbarhetsraten om det skulle bli mulig. Og gir blanke i om fine titler går ad undas. For på slutten av livet; kan kvinne eller mann virkelig si seg fornøyd med et liv som har blitt til en eneste stor karriere? Eventuelt karriere med en liten og ukjent familie på si?

Man kan gjøre gode gjerninger har man den rette jobben: Er man lærer kan man hjelpe mange små, jobber du i barnevernet kan du redde utallige skjebner. Men likevel, jeg vil ha familien i sentrum. Det er ungene dine du kan påvirke til det bedre. Det er gjennom ungene dine du best kan skape en bedre verden.

Institusjoner, samfunnssystemer, et velfungerende næringsliv. Jada, jada, det kan bety mye, men i lengden er der kun de du regner for familie. Og en god bok du leste i parken på den fine reisen med…

Jeg leser i Dagbladet at kvinner fremdeles gjør mest husarbeid. Husarbeid av den kjedelige, repeterende sorten. Husarbeid som å vaske klær, gulv, kjøkken, stue, soverom, blæ. Jeg bor hjemme nå, og her er det vel strengt tatt pappa som gjør mest husarbeid. Både av den typen mannen tradisjonelt har tatt seg av samt den typen kvinner helst har tatt. Men, her er det mamma som tjener mest. I fremtiden, om jeg på mystisk vis klarer å fikse meg en mann jeg vil leve med som også av enda mer mystiske årsaker vil leve med meg er jeg i alle fall sikker på en ting: Husarbeidet skal fordeles etter hva som er logisk, ikke etter tradisjoner eller hva som er likestillingsmessig mest riktig. Den som er mest hjemme tar seg av mest husarbeid. Og den som hater å vaske klær skal jo helst slipe det da. Etc.

Men, haha, nå satser vel jeg på å tjene godt nok til å kunne kjøpe meg fri fra husvask, klesvask, vedlikehold. Hushjelp er en fin ting. Det eneste “husarbeid” jeg ikke vil sette ut er vel eventuelle unger og matlaging. Skulle en eventuell mann være dum nok til å gi meg storparten av ansvaret der tar jeg det vel mest sannsynlig med glede og entusiasme tenker jeg :)

Jeg registrerer med glede den nye storsatsingen na24. Jeg ser blant annet at denne siden hyller kapitalistene heller enn kjendisene, vel, det er om man ser bort fra de som har blitt kjendiser på nettopp kapitalisme. For det første er det fint at flere får øynene opp for i hvilken verden vi lever i. Om det kan føre til litt mer tanker om hva politikken betyr for folk flest er det kjempebra. Det jeg liker best med siden er imidlertid at den bryter så kolossalt med den tradisjonelle janteloven. Vi hyller dem som har fått det til, hurra! Jeg mener vel at disse folka stort sett kunne tenkt litt mer på miljøet mens de tjener sine dollars, men samfunnsmessig engasjement er vel ikke mindre av i dette sjiktet enn det er i resten av befolkningen. Nå fikk jeg lyst til å frese litt om hvor feil det er av oss å kreve at disse, oftest svært hardtarbeidende mennesker, skal ta så uendelig mye mer samfunnsansvar enn oss selv. De skal selvfølgelig bidra med penger gjennom skatt og helst med donasjoner, men de trenger da for svingende ikke vie livet sitt til det. Vi har prøvd å tvinge dem i kne av ydmykhet i alt for lang tid.

Hvis vi skal få frem mer skapende entreprenørskap i dette landet må det virke fristende. Per i dag er det få sjeler som tør risikere denne ruten.

Hvorfor? Belønningen pengemessig kan bli stor, men sosialt, og dermed personlig virker det ikke like gunstig. Feiler du med et ambisiøst prosjekt ender oftest med økonomisk ruin samt personlig nederlag, lykkes du prøver folk å dømme deg nord og ned med janteloven.

Så, vil jeg heller ha nesegrus dyrkelse? Nei. Men jeg ser gjerne at vi slutter å tro om folk som har penger mellom hendene at de er dårlige mennesker. De er kanskje smarte og karrierebevisste og litt egosentriske til tider, men det hindrer jo ikke nødvendigvis et brennende engasjement for andre. Om legehjelpen er betalt av mann med to eller femten sofaer hjemme burde liksom ikke spille så stor rolle. De fleste beholder litt luksus til seg selv, og har du penger til å både ha mye luksus og gi mye hjelp burde det være ok.

Synes jeg synd på de rike i dag? Nei. Men jeg synes så utrolig synd på oss andre som er så sykt overfladiske at vi ikke fatter at rike også kan være skikkelige. At vi ikke forstår at de kan forstå at en sykepleiers jobb betyr mer for mennesker enn deres, bare fordi de har mye penger. Vi er patetiske!

(Jeg får legge til at jeg ikke liker syting over skatt, men absolutt alle klager jo over skatten… Og over de dårlige veiene. Og psykiatrien. Og skolene. Og de hersens dumme politikerne som helst burde holdt seg hjemme og latt landet styre seg selv. Ja, jeg brukte litt sarkasme nå gitt.)

Heyha. Tror du at du er fanget av gruppementalitetens tøyler? For det tror jeg at du er. Hvis du ikke er det i noen som helst grad syns jeg synd på deg; da har du ikke på noen måte mulighet for å passe inn i lengden. Er du derimot, som majoriteten, litt for avhengig av gruppen din, av andres bifall før du velger hva du vil videre blir jeg slett ikke forbauset om du har et forskrekkende normalt og greitt liv. Men jeg tror du kan bedre.

Vi kan alle tenke selv, men øvelse gjør jo alltid mester (en bedre mester!). Vi kan vurdere hva vi føler er galt i motsetning til hva vi føler er godt. Andres innspill kan vi ta med oss, det er ofte vanskelig å få med selv de viktigste nyansene alene. Vi klarer fint å skille klok fra dum. Men beslutningen bør vi alle ta individuelt, mest mulig uavhengig av andre. Beslutningen? Du spør gjerne hvilken beslutning: Det kan være fra major til minor, men de uviktigste har det ofte lite for seg at hver enkelt skal ta for seg selv. Ingen vitts i at alle velger seg sin egen lunchrestaurant for dagen. Det skader imidlertid ikke å ha en mening før avgjørelsen skal fattes.

Men når det er snakk saker som faktisk kan gjøre en forskjell av betydning, også i det små, er det viktig at vi klarer å være individer, holde på meningene våre og gjøre dem om til handling. Ta med deg is-papiret til neste søppelkasse, selv om ingen andre gjør det. Ikke kle deg utfordrende hvis du ikke selv er komfortabel med det. Stem med valget selv om det ikke er kult. Ikke gå til krig selv om resten av partiet sier det er det som er løsningen.

Og vips, vi har en bedre verden!
Vi må bare ha litt tro, ikke bli fenget av gruppens gjennomgående pessimisme :)

Den unge manns forhold til kvinnen virker nokså splittet. På den ene siden skal hun være jomfru, i alle fall ikke løsaktig, hun skal gjerne være ny og litt fremmed for sex. På den andre siden har han sin favorittpornostjerne, han plystrer etter den mest horete jenta, han dyrker sin egen seksualitet.

Hehe, skal ikke så mye kunnskap til om ordet hykleri før man kan klassifisere denne holdningen. Men nå: Jeg har funnet en enkel måte å balansere regnskapet ut!

I’m a menace, a dentist, an oral hygienist
Open your mouth for about four or five minutes
Take a little bit of this flouride rininse
Swish but don’t spit it, swallow and now finish, Yeahhh!
Me and Nate D-O-Double G lookin for a couple Bitches
With some Double D’s pop a little chapagne and a couple E’s
Slip it in her bubbly, wheee fittin ta have a party

Altså, dette er litt av det Nate Dogg og Eminem synger i sin siste hit “Shake That”. Og jeg elsker sangen. Jeg elsker teksten, og jeg elsker disse to folka for å lage en så fet låt. Men jeg hater de fleste som fronter en slik bruk-og-kast, a-man-has-his-needs type holdning.

Haha, jeg kan hykle også!
Feel that ;)

I Kristin Spitznogles blogg skriver hun at “En kvinne som opplever hvert samleie kun som publikum til mannens orgasmer, vil i lengden tape lysten. En kvinne som derimot blir tilfredstilt i samme grad som han, vil ha et sterkt ønske om sex.”

Sannheten kan vi vel bare kalle det. Man kan dessuten anvende logikken i det på andre områder. Alle må få noe ut av dealen skal dealen funke. Ikke så funky det vel?

Jeg skal huske dette altså.
(Til tross for mitt svært slitesterke rykte som lettere glemsk…)

Privatlivet mitt er noe jeg er svært glad i. Du kan spøre og få et svar, men mange deler av livet mitt vil kun de færreste få greie på om i det hele tatt noen. Kanskje det er fordi jeg føler meg sårbar, kanskje fordi jeg vet jeg ikke fortjener å bli krenket helt innerst der inne. Og jeg er, tross alt, det jeg tenker, gjør og opplever. Når jeg sier at du kan spøre og få svar betyr det at jeg har svar på alle slags mulige og umulige private spørsmål, jeg lyver ikke, men det den høyeste stemmen inni meg sier forblir ofte usagt. Det vil altså være den stemmen som jeg identifiserer meg mest med. Den private delen av meg, det er den virkelige meg som kun nære og gode venner får kjenne. Jeg liker å ha flere lag, og liker jakten på nye sider ved de menneskene jeg allerede kjenner.

Når vi sitter sånn på toppen og titter ned er det lett og gi opp håpet om en bedre mer samlet verden. En verden der alle barn får nok mat & vann, riktig helsestell og en god oppdragelse. En verden der vi tar vare på miljøet, der vi bruker kloden med tanke på våre neste generasjoner.

Har vi appetitt for litt inspirasjon, kan vi få det i finfin innpakning hos Brangelina, eller Brad Pitt og Angelina Jolie, sistnevnte høygravid. De bruker sin status og får fokus bort fra vår del av verden, og til et lite fattig land i Afrika; Namibia. I tillegg er hun ambassadør for UNHCR, eller FNs høykommisjonær for flyktninger om du vil, se denne linken; her forteller hun helt enkelt om rollen sin. Flyktninger har det fælt og vi er pliktige til å hjelpe; ikke nødvendigvis her i Norge, men vi kan hjelpe der de er.

Nei på langt nær alle har gitt opp denne verden, faktisk er vi flere som tror, ha litt tro du også; bli med å hjelpe på veien mot Utopia. La veien dit bli målet og husk at det nytter. Hjelper du ikke 5 millioner så hjelper du 5. Flott det vel!

Du kan hjelpe ved å klikke på http://www.thehungersite.com/, et klikk og du er med å tvinge sponsorene av siden til å betale litt i nødhjelp. Hvis ikke det er et alternativ kan du jo tenke litt over at du som borger av dette land sitter på din del av oljefondet. Hva med å bruke stemmeretten din med vett og glede ved neste valg?