Ramsalte Briller

Jeg gikk i tog mot krigen i Irak. Det fant jeg passende: Jeg hadde ingen mer kraftfulle måter å uttrykke meg på. Verken Bush eller Blair leser de lokalaviser jeg nå og da skriver et par velformulerte leserinnlegg i. Men i lag med de millioner av andre som over hele verden marsjerte i tog mot krigen i Irak fikk man nå i alle fall utløp for sitt synspunkt.

I dag er arbeidernes dag. Man skal gå i tog og første mai som kampdag er ikke død. Jeg ser at arbeiderne, hvem nå de er, har mange andre muligheter til å uttrykke seg. Man kan komme gjennom i media så lenge man bare er nogenlunne edru, man kan enkelt stifte egne politiske partier og få de proffilert, man kan slåss mot det man vil ha bort om man bare klarer å holde seg i siviliserte former. Jeg sier ikke at det som tas opp på 1. mai ikke er av betydning, men hvorfor dette behovet for å fremstå som maktesløse overfor samfunnet?

Jeg ser heller ikke at noe særlig kommer ut av første mai som kampdag lengre: Jo visst, det skaper en viss oppmerksomhet om viktige temaer; nei til omfattende privatisering, nei til rasisme, nei til sosial dumping, det å ta vare på en god velferdsstat og aktivt statlig eierskap og styring. Det må sies at 1. mai som kampdag har hatt sin funksjon. Men per i dag? Jeg er heller skeptisk. Har man kun vilje til å kjempe om man får fri fra jobben for å gjøre det?

Hvis FrP hadde kommet til makten og satt hele samfunnet på hodet, eller andre høytflygende for den slags skyld, da kunne jeg fint ha sluttet meg til 1. mai. Men når finansministeren liksom skal gjøre seg til en del av opposisjonen? Når selve den personifiserte storkapitalismen; Stordalen skal få holde sin tale? Da går det i surr for meg og mange med meg vil jeg tro.

Så her er min egen 1. mai kampsak:

Nei til å fremstå som tafatt og maktesløs; ja til å kjempe for det samfunnet vi vil ha året rundt!

Å se sippefilmer på TV alene suger. Uh-huh. Where to find a guy?!?! To krav gjelder; god hygiene og du må være villig til å ha meg i armkroken klengende over deg gjennom hele filmen. Anyone?

PS …Jeg er ganske søt når jeg gråter og bare holder kjeft :) :)

I Dagbladet kan vi i dag lese at Frode Syvertsen er pågrepet. Ikke bare det; vi kan se bilde av ham også. Dette bildet ble gjort allment tilgjengelig grunnet den allmenne sikkerhet. En vurdering de fleste vil være enig i. Men at media fremdeles tar bildet i bruk etter mannen er pågrepet, det er usmakelig. Han har også fått sitt kallenavn; knivmannen. Nesten enda mer usmakelig. Han har vært en person lovlydige mennesker har vært glade i, han har fremdeles sitt menneskeverd. Han skal ikke skånes for sine handlinger; men media bør forstå at det ikke er de som har reddet oss, det er ingen grunn til å triumfere. Dette syke mennesket har mulighet til å forandre seg til det bedre, bli litt friskere, men da vil ikke slike reportasjer hjelpe.

Vi burde fått en kort artikkel som informerte om at denne saken er over, men om han hadde pistol eller slikkepinne i sengen burde kun psykiatrien få vite. Journalistene Ralf Lostad og Øystein Andersen samt redaksjonen som slapp denne artikkelen gjennom burde tenke litt gjennom hva de vil med journalistikken sin. Hvis de ikke får noen aha-opplevelser da bør de filosofere litt over sine grunnleggende verdier i livet, og da spesielt det som går på enkeltmenneskets mulighet til å være et positivt tilskudd på verdenstreets stamme.

Man trenger ikke blokke ut de finere verdier selv når man skriver om noen som har brutt de mest grunnleggende.

(Jeg svarer på forskudd på det mest åpenbare motargumentet: Her ville de vise oss hvor galt det er at psykiatrien slapp han ut. Men det kan jo gjøres på en bedre måte: Mannen kunne vært anonymisert, hadde artikkelen vært spenstig skrevet kunne den engasjert uten å måtte grafse og triumfere på denne litt pinlige måten.)

Du skal leve som du vil at andre skal leve. Du skal ikke gjøre mot andre hva du ikke tåler de kan gjøre mot deg. Eller hvordan vi velger å formulere det; det er grunnsettningen i omtrent alle religioner og de aller aller fleste filosofer sier seg nok enige. Her har USA feilet. De har kjørt sitt eget løp, men glemt at ren makt ikke er nok til å stoppe andre i å gjøre det samme.

Hold kjeft unger, for vi vet best! Linjen er helt feil, ute i denne verden er ikke ovenfra-og-ned et alternativ, da vil andre velge den samme linjen fordi de ikke kan skjønne hvorfor de er satt nederst. Iranerne får ikke stemme i amerikanske valg, derfor er det vanskelig å begripe at den gjennomsnittlige amerikaner skal ha mer å si for Irans atompogram enn de selv skal ha. For oss med sans for ironi er situasjonen umåtelig festlig; USA sutrer og vil ikke sammarbeide med verden; ikke om Irak, ikke om miljø, ikke om annet enn bedre betingelser for egen eksport. Ikke vil de bidra ved å betale kontingenten i FN, ikke er de flinke å hjelpe der det kan tjene mest; i den tredje verden (eller Afrika og Asia om du vil). De vil bare hjelpe seg selv og egen trygghet. USA har oppført seg som en real drittsekk, og når nå Iran gir tilbake med samme mynt må enhver som har grøsset og gruet over USAs fremgangsmåte i det globale samfunn nesten le, le over at religiøse USA ikke har klart å følge den enkleste grunnsettning; det de har gjort mot verden kan de ikke tåle at verden gjør mot dem.

Jeg sier ikke at jeg støtter Iran sine planer, tverrt imot faktisk. Men det er bare så uendelig paradoksalt at den krisen USA nå sitter i er selvpåført, og den føres av mennesker som har lært leksa si av, ja nettopp USA. De har statuert et elendig eksempel på hvordan man kan behandle resten av verden, og nå kan de ikke annet enn å sitte og vente på at regninga skal komme med posten.

På samme måte som jeg lever mitt liv lever tusener av andre sine. På samme måten som alle andre føler jeg meg helt spesiell. Min likemann finnes ei.

Jaja, det får nå være så det da; jeg lider vel under de vanlige illusjoner; jeg bekrefter nok mange stereotyper. Men vinkelen min kan kanskje være en annen, naiviteten min av helt nye høyder.

Jeg lever i et krysningspunkt. I mitt hode krysser alt seg. Trygge Norge og farlige resten av verden, nei vent, farlige Norge og… og… De snille vennene mine og de slemme folka.. Nei vente nå litt; svart hvitt er det ei!

Men jeg skal ikke gå i fella; jeg er ingen karakter; kun et menneske. Jeg driver ikke med imagebygging som f. eks Norges mest profilerte blogger VamPus gjør. Derfor vil bloggen min og meningene mine forandre seg over tid om jeg kan klare å holde meg trofast.

Jeg velger ja takk begge deler; jeg vil ha mine bastante meninger og underfundige kluddringer uten å ha de klengende til meg i ettertid. Derfor er jeg lykkelig for denne delen av veven som lar meg gå usett av storebror og samtidig lar meg regissere kommentarene jeg kanskje får.

Hurra, for jeg har fått min egen blogg!